Vi ankom den godt merkede kanalen inn til munningen av Surinam River tidlig om morgen etter 10 flotte dager i sjøen. Vi gikk med strømmen/tidevannet det meste av de ca. 35 nm. inn til "Marina Resort Waterland" (MRW) hvor vi hadde bestilt plass. Det var mye trafikk på elva av laste- og containerskip.
Det drives endel fiske langs kysten, men flåten har nok sett bedre dager. 
Lenger oppe i elva ble landskapet mer og mer jungelaktiget med apekatter og papegøyer i trærne. Surinam hører til Amazonas-området.
Donovan og Caroline. To av de i Team MRW som passet på at vi hadde alt vi trengte. 
Anita på bryggekanten med stranda i bakgrunnen.
Noel tok oss med på sightseeing i Domburg. På søndager og andre fridager er det marked i Domburg sentrum og folk samles under de skyggefulle trærne.
Et hyggelig par vi kom i snakk med, men de viste ikke så mye om Norge. Det er heller ikke så rart. Vi viste heller ikke så mye om Surinam før vi kom hit. 
Anita studerer den kraftige rota av et gammelt mahognitre.
I Domburg sentrum står det en allé med gamle mahognitrær som er fredet.
På vei til Paramaribo passerer vi mange templer og moskeer. De fleste er fargerike med mange flotte detaljer. Religion er viktig for mange.
På turistbyrået fikk vi god hjelp av disse to.
Hovedmoskeen for muslimene i Surinam ligger i Paramaribo. Et praktbygg.
Gamle trehus som trenger renovering og nyrenoverte, side om side. 
Paramaribo har et stort innendørs marked som er verdt et besøk.
Vi slo av en prat med han som drev stedet. Her med sine to barn.
Og vi traff denne nysgjerrige papegøyen.
Her ligger tømmeret klar for henting. Vi så lastebiler som kun klarte å frakte 4 stokker om gangen, så det er kraftige saker. 
Der er ingen veier så all transport foregår med båt. Legg merke til den nærmeste båten. Det er ikke mange millimeter fribord der, men det er ikke fullt før det flyter over.
.... og her flyt det over.... 
En støvete gate i Brownsweg med enkel trehusbebyggelse tett i tett. 
Trehusene i landsbyene er stortsett av enkel standard med bølgeblikk tak. 
Mange små landsbyer innover i landet er kun små hytter med tak av palmeblad. Det er her mange av Maroon folket har bosatt seg. Det er etterkommere av afrikanske slaver som i sin tid rømte inn i jungelen. Her er det ikke snakk om å ha strøm og innlagt vann. Vask av kopper og kar, klær og seg selv foregår i elva. Det er ikke så lenge siden vi i Norge/Europa vasket klær i elva. Fordelen her er at det er varmt og de trenge ikke slå hull i isen for å komme til vannet vinters tid.
På besøk i butikken og verkstedet til Noel. Han selger utstyr og maskiner til gullgravere.
Besøk på fiskefabrikk i Domburg Suriname. Mye ukjente fisker å se her. Bl.a. denne snålingen.
BT vurderer å prøve krabben som selges langs veien. Det er ikke sjøkrabbe, men en ekte landkrabbe! Den tilberedes nesten på samme måte, men de bruker endel mer krydder ved kokingen.
På Fort Nieuw Amsterdam ved innløpet av Surinam River
Kanonene står klar til avfyring i tilfelle angrep.
Besøk på den nedlagte sukkerfabrikken Marienburg. Guiden vår er 80 år og har arbeidet på fabrikken i 40 år. Hans foreldre kom fra Indonesia som kontraktarbeidere, men han ble født her. De arbeidet hele livet ved fabrikkens sykehus. 
Fabrikken var stor. Det arbeidet vel 2000 mann her. I denne enden av fabrikken kom sukkerroene inn fra plantasjen. Dette er restene etter maskinene som presset sukkerroene. Fabrikken strakte seg fra hvor guiden står og helt bort til bygningen som ses i bakgrunnen. Hele dette området var i sin tid under tak. 
Vi hadde hyggelig besøk ombord av familien Karta fra Suriname. 
Kate og Angela prøver roret. De har aldri vært ombord på en seilbåt så det synes de var stas.
Noel tar godt vare på gjestene sine.
Denne fargesprakende krabaten holdt jeg på å trø på. De er kjappe i bevegelsen.
På tur i Peperpot naturpark med Ana og barna Basil, Lila og Anette. Her var det mye spennende.
Nydelige sommerfugler
En spasertur på yttervollene på Fort Nieuw Amsterdam. På den ene siden går Suriname River og på andre siden Commewijne River.
Først et besøk på det lille markedet i Moengo, hvor konene selger sine produkter. Blant annet selges mye cassava rot (den brune rota), som det lages cassava brød av. 
Lokalbefolkningen på vei til arbeid. Kledd i støvler og med diverse redskap.
De kom ikke langt før de fikk motorstopp og strømmen tok tak i båten. 
Med elvebåt på Cottica River, som er den dypeste elva i Surinam. Blomstrende kakaoplanter vokser utover elvebredden.
BT er klar med GoPro'en. Vi er på vei til en av de eldste Maroon landsbyene.
På vei suser vi forbi mange små samfunn langs elva.
På fisketur, eller kanskje bare på besøk til naboen. Uansett så foregår mye av trafikken på elva.
Vi ankommer brygga til landsbyen vi skal besøke. Innbyggertallet er ca 200 fastboende og de er marooner, etterkommere av slaver som rømte fra plantasjene. Maroonene har bevart sin opprinnelige kultur og de følger ennå mange av de gamle tradisjoner. 
Mellom husene vokser det diverse frukter som f.eks. banan. De livnærer seg stortsett på det jorda gir. 
En litt spesiel frukt. Har ikke funnet ut hva det er ennå.
Her lager vertinnen vår cassava brød av kun en tørr mel lignende blandingen. Det er en lang prosess forut for steking av brød som man ser på bilde (se: www.coupleofpics.com/cassava-bread-mating/). Dette er et brød de spiser som tilbehør til mange måltid. Når det er stekt kan det oppbevares veldig lenge, faktisk i årevis. 
Dette huset var noe overgrodd og har nok sett sine bedre dager. Skogen tar snart over.
Egenprodusert ris. 
Håndarbeid med tradisjonelt mønster. Dette skal blir en pute. Spreke farger.
Vi vinker farvel til damen som viste oss rundt i landsbyen. 
Dagen ble avsluttet med en danseoppvisning, hvor en gruppe unge jenter viser tradisjonell dans.
De var utrolig flinke. Musikken var kun trommer og fotpynten til danserne.
Siste kveld i Marina Resort Waterland og Noel inviterte på noe å drikke og spise. Veldig hyggelig kveld. 
Vi forlot MRW på høyvann i morgentåke kl. 06.00., den 9.oktober.
Etterhvert tok sola over og vi hadde en flott tur nedover elva. Det tok 5 timer ut til første innseilingsbøye.
Vi passerer hovedstaden Paramaribo som har 250.000 innbyggere, noe som er halvparten av Surinams befolkning.
Vi seilte under den store broen "Wijdenbosch" og passerte vraket av det tyske skipet "Goslar" som mannskapet senket i mai 1940 for å unngå at skipet falt i hendene til de allierte.
Her har rusten fått boltre seg fritt.
På grunn av jordsmonnet er elva lysebrun. Det føltes som å seiler i sjokolademelk.
Mange fine hus langs elva. Vi passerer Domburg hvor mange langturseilere pleier å ligge for anker eller på bøyer. Vi skal 7 nm. videre opp elva til Marina Resort Waterland, en marina med alle fasiliteter.
En fantastisk velkomst i Marina Resort Waterland (MRW)
På kaien ble vi møtt av eieren Noel og hans assisten Donovan, begge veldig hyggelig karer. Vi hadde knapt fått lagt til før vi ble inviterte på iskald Parbo, Surinam sitt eget øl. Vi var også så heldig å bli invitert på indonesisk buffet. Det er ikke hverdag det skjer, men denne lørdagen var det et teambilding selskap her og det var stor flott lunchbuffet. Vanligvis har de stor lunchbuffet på søndagene. Da er det fullt hus.
Marina anlegget er nytt og meget solid. Her ligger vi trygt og godt og vi kan gi de beste anbefalinger. Her får du hjelp til det meste. Vi betalte €1,5 pr meter. Rabatter gis ved lengre opphold. Marinaen kan kontaktes på www.waterlandsuriname.com. En annen stor fordel er at alt som har grodd under båten i sjøen, forsvinner i ferskvannet i elva. Det vil si - ren båt 😀
Anita havnet rett i matfatet. Knallgod indonesisk mat.
Noel og kona Rike ombord på Linnea. Kjempe hyggelig par.
Sandstranda hvor man kan slappe av i hengekøyer som er hengt opp mellom palmene, eller man kan padle en tur på elva. Man kan også bade sammen med pirayaene. De er av den "snille" typen, så lenge du ikke gir de mat mens du er ut i vannet (:-).
Surinam
90% av landet består av regnskog og befolkningen på ca. en halv million bor langs kysten og langs elvene. Landet ble oppdaget av de spanske conguestadorene i 1499. De første nederlendere ankom på begynnelsen av 1600-tallet og begynte å bygge opp sukkerplantasjer. Mer enn 300.000 slaver ble hentet fra Vestafrika for å jobbe på de mange plantasjene. Etterhvert rømte de fleste slaver inn i jungelen og etterkommerne kalles i dag "Maroons". Dypt inne i landet finnes i dag mange Maroon-samfunn og de har bevart deres opprinnelige kultur.
Utover 1700-1800-tallet kom der mange immigranter til Surinam for å søke lykken. Det var jøder, kinesere, indere, brasilianere, libanesere og en stor gruppe med indonesere fra Java. Surinam er i sannhet en smeltedigel av ulike kulturer.
Surinam var i begynnelsen en nederlandsk koloni, men ble uavhengig i 1975 og er i dag en demokratisk republikk. 27% av befolkningen er hinduer, 25% er protestanter, 23% er katolikker og 20% er muslimer. Hollandsk er det offisielle språket, men engelsk blir forstått overalt. Andre språk som brukes er Sarnami (en surinamsk type av hindi), javanesisk, kinesisk, spansk, portugisisk, arabisk og forskjellige maroon-språk. Så her kan man virkelig snakke om integrasjon og der har ikke vært noen konflikter mellom de ulike kulturer. Surinam eksporterer bauxit (råstoff i produksjon av aluminium), gull, råolje og fisk og valutaen er surinamske dollar som er ca. NOK 2,50.
Vi leide oss bil til NOK 90,- pr. dag og her er det venstrekjøring som gjelder.
Det er utrolig mange små supermarkeder i landet og de er alle drevet av kinesere.
Surinamsk øl, Parbo. Her er det ennå lov med reklame for øl.
Det tok oss 1 time å kjøre til hovedstaden Paramaribo. Byen kalles også for Syd-Amerikas trehus-by.
Buss-stasjonen. Alle de små bussene var pyntet med sprelske farger og bilder eller malerier.
Ikke en buss var lik en annen.
En av de første dagene tok vi oss en lang kjøretur innover i landet til District Brokopondo.
På veien var vi innom en av de mange rekreasjonssteder som lå langs elva.
Det var mange lastebiler på veien, som fraktet tømmer til havna for utskipning.
Endelig oppe ved Brokopondo Dam
W.J. van Blommestein Lake. Det er et stort område som er lagt under vann. Demningen ble bygget i 1961-1964 og kraftstasjonen produserer kraft til bauxite-raffineringsoperasjonene i Paranam. Bauxite herfra er blant annet levert til Hydro's Aluminiums fabrikk på Karmøy.
Ved veiens ende, Atjoni. Skal man videre innover i landet må man enten gå, fly eller ta elvebåt.
Hovedhuset på en plantasje.
Bilde 1: Nedtegnelse av en dagsproduksjon i juli 1982.
Bilde 2: Etiketter på rom de laget her. Disse merkene blir fremdeles produsert, men et annet sted.
Melasse som etterhvert ble til rom ble laget i den høye bygningen til venstre. Fabrikken ble nedlagt i 1998. Det er ikke så lenge side, men skogen har allerede tatt over fabrikkområdet. Det vokser til og med trær på taket. Til venstre i forgrunnen står toget som fraktet produksjonen til utskipning. Under det lille røde taket hengte det engang en bjelle som det ble ringt i hver time.
Fra båten oppdaget vi dette dovendyret i et træ. Vi ble overrasket over hvor stort det var. Dovendyret beveger seg utrolig langsom og lever i trærne. Den er kun på bakken 1 gang i uka for å gjøre fra seg.
Rare blomst og trær med pigger på
Vi fikk til og med se en flokk med apekatter som hoppet fra tre til tre.
På guidet tur; "'Moengo Cultural Experience" som er en heldagstur med alt inklusiv.
Denne plante blir tørket og brukes av kvinnene til å rense "understellet". Først tørkes bladene så kokes de før man bruker det. Hver og en kan gjette seg til hvordan det brukes 😉
Mange av stedene ser veldig koselig ut, men det er relativt enkle forhold.
De fleste boligene er uten innlagt vann og strøm får de fra en generator om de har strøm i det hele tatt.
Klæsvaskes tas i elva, og man bruker fremdeles det gode gammeldagse vaskebrettet.
Husene er luftige, og det trengs, for det kan bli nokså varmt.
Enkel bolig, men veldig hyggelig.
Frittgående høner og haner spankulerer mellom husene, og en apekatt så nysgjerrig på oss fra sin plass på gjerdet.
Risen ser slik ut før den behandles. Den gror på tørt land, ikke i vann. Etterhvert knuses risen i den store morteren (t.h). Da står gjerne 3 damer og slår i rask takt med hver sin støter. Den var veldig tung så dette er tungt arbeid. Disse damene har nok armmuskler de fleste kan misunne dem.
Vi var også innom et samtids kunstmuseum i Moengo
Morsomt å se på. Vi fikk også prøve å danse, men det er lenge til vi blir så flinke som disse jente.
Også Ana og et fransk par som kom hit for et par dager siden var med.
Vi har vært her i 3 uker og har hatt det kjempekjekt. Dette er en plass og ett land vi gjerne kommer tilbake til. Hjertelige og åpne folk og mye å se. Vi leide bil og fikk sett mye av Suriname på den måten. I tillegg var vi med på en guidet tur til Moengo med Waterproof tours (www.waterproofsuriname.com). Det kostet € 75,- pr person. Det var verdt pengene - en kjempeflott tur.
Ikke gå forbi Suriname. Vi vil anbefale å ta turen innom. Vi kan love - det blir ikke kjedelig.
Neste blir Charlotteville på Tobago. Vårt første møte med Caribien.
Gleder oss til blått, klart vann og til å få se alle de flotte fiskene som lever ved korallrevene.
