Fogo - den fruktbare Vulkanøya - en av de sørligste av Kapp Verde's 11 øyer.

SEILAS TIL FOGO

Vi startet 6/2 kl. 04.30 fra Praia på øya Santiago slik at vi skulle rekke å komme i havn før solnedgang. Seilasen var på vel 60 nm. Etter et par timer med motor var det fulle seil - 10 ms på slør. Etterhvert som vi nærmet oss øya økte vinden kraftig. Øya er 2829 meter høyt, og det fikk vi merke. Vi hadde opp til 19,4 ms vind, heldigvis på slør og med kun lite seil oppe. Her styrte vi manuelt og det ga alle og enhver et aldri så lite kick å stå ved roret (;-). Max fart ble målt til 11 knop. Like plutselig som vinden kom, forsvant den. Det ble helt vindstille og de siste 6 nm måtte motoren igang. Her fikk vi oppleve delfinenes sprell på speilblanke hav og krystallklart vann - helt fantastisk. Havna viste seg å ha gode ankrings forhold. Her må man være oppmerksom på at det kan komme inn kraftige dønninger, selv om det lokale været er strålende. Det kan bli så ille at man må evakuere etter som de lokale fortalte.

Vi nærmer oss Fogo. Den høyeste vulkanfjellet er 2829 m.o.h

Her tar Sarah og Monica styringen i den sterke vinden som kom susende rundt fjellet. 

Ser ut som de har det gøy (;-) 

Instrumentene viser her 18,7 ms vind og en fart på 9,1 knop.

Like etterpå nådde vi max  vind på 19,4 ms og max fart på 11 knop. 

Så ble det plutselig vindstille og vi kunne gå på dekk å bli ønsket velkommen av masse delfiner.

Vannet var krystallklart og nesten uten en krusning på overflaten. Vi gikk fra sjø som på første bilde til dette bare på minutter - helt utrolig - man kunne tydelig se hvor skillet gikk som en linje i sjøen.

Delfinene leker seg langs skroget og rundt baugen på "Linnea". Ett flott syn.

ØYA FOGO - opphold på 3 dager.

Det gikk ikke lenge etter at vi ankret opp, før vi alle hoppet i sjøen for å avkjølende oss. Temperaturen i skyggen var godt oppe på 30-tallet. Monica, Sarah og BT fikk på seg snorklings utstyr og både anker og ankerkjetting ble kontrollert. Vi fikk også inspisert "Linnea" under vannlinjen. Litt grodd øverst, men ellers bra. Morgenen etter var første prioritet å foreta innsjekking. Det  kommer i en episode for seg selv. Vi kan røpe at det ikke bare er enkelt. 

Fogo, med i underkant av 40.000 innbyggere, viste seg å være en av de fineste øyene vi har besøkt på Kapp Verde. Øya er frodig og med en stor vulkan som rager nesten 3000 moh. Sist utbrudd var i 1995 hvor befolkningen som bor inne i krateret måtte evakueres. Video av utbruddet kan ses på youtube søk på vulkanutbrudd Fogo, eller kopier denne adressen; http://m.youtube.com/watch?v=FNNoMvxfsMw. Øya forsyner de andre øyene med frukt, grønnsaker, kaffe og vin og er derfor mer velstående enn de andre øyene. Samme dag vi ankret hadde vi flere tilbud fra guider som ønsket å ta oss med opp i krateret. Vi valgte en som kom svømmende ut til båten for å tilby sine tjenester, Pininjo. Han snakket litt mindre engelsk en vi først fikk inntrykk av, men det gikk greit likevel. Han viste seg å være til stor hjelp med Marinepolitiet og han organiserte en bil med 1000 liter ferskvann, levert på kaia. Dagen etter tok jeg og BT en sykkeltur, på nokså humpete vei og i solsteken, til nærmeste by, San Filipe. Vi var på jakt etter god nettforbindelse og for å sjekke mulighetene for proviantering. Det viste seg at dette var rette sted å proviantere. Vi fant dessverre ingen steder med wifi, men Sarah fikk senere kjøpt seg 3G mobilt SIM-kort, som fungerte greit. På byturen vår møtte vi guiden Fabio som snakket utmerket engelsk og var veldig behjelpelig under provianteringen. Han viste oss et lokalt spisested, hvor BT endelig fikk languster. Der var det full  musikk  og dans mellom bordene i et knøttlite lokale.

Prisnivået på øya var mye lavere enn på de andre øyene, spesielt på mat (kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker). Prisen på taxi fra havn til byen var 400 Escudos (kr 31,-) på dag tid og dobbelt opp på kveldstid. Vannet kostet 3000 Escudos (kr 237-) Kraterturen for oss 4, som varte hele dagen, kom på 9000 Escudos (kr 710,-) for bil og guide. I tillegg leide vi vakt til å se etter båten og litt tips her og der.  

På anker i havna på Fogo, ca 15 min med bil fra byen San Filipe. 

Dette er den eneste havna på øya og det går hurtigbåter herfra til både Brava og Santiago.

Vi var snar med hoppe i vannet for en avkjølende dukkert i sjøen med temperatur på 27 gr.

Damene ute på svømmetur og ......

.....snorkling.

Bybildet fra San Filipe. De fleste veiene er laget med den karakteristiske "brosteinen" som egentlig er veldig ujevn stein med sand imellom. Det gir en veldig humpete vei, men det er holdbart i lengden..

V ligger til kai for å fylle ferskvann. Det er endel svell så vi har fortøy for storm.

Den eneste vannbilen som kom var den som hentet saltvann fra sjøen (ses øverst tv i bilde).

BT skuer etter vannbilen. Den skulle vært her for en time side. 

.......mens vi venter .......og etter nesten 2 timer og flere telefoner kom vannet. 

Fogovannet er verdt å vente på. Det er så rent at det kan brukes som drikkevann. 

Endelig ferdig med provianteringen, var vi sulten. Fabio, som hjalp oss med provianteringen foreslo denne kjekke kafeen med lokal mat. Veldig godt og billig.

KRATERTUREN

Søndag ble det kraterturen. Det var fantastisk. Det tok ca 1 time å kjøre opp i krateret på veldig humpete veier. Vel inne i krateret gikk vi opp til stedet hvor siste utbrudd var (ca. 1,5 times tur) og vi fikk en flott utsikt utover kraterbunnen, landsbyen og stedet for siste utbrudd.  Senere besøkte vi landsbyen hvor vi fikk en nydelig lunch. I en liten bodega fikk vi kjøpt med oss lokal vin og kaffe (etter prøvesmaking selvfølgelig). 

Vi er klar for kratertur. Pininjo er guiden vår for i dag. Vi hadde til og med egen sjåfør.

På vei oppover får vi denne utsikten sørover.

På veien sto både store og små selgere. De hadde laget ulike pynt av lavastein.

Vår første møte med nasjonalparken og vulkanfjellet på nært hold. Vakkert syn.

Vi møtte noen av lokalbefolkningen på veien. De fleste frakter sakene sine på denne måten. 

De bruker hode (;-)

Her, i lavasanden vokser det blant annet epler. Ganske spesielt.

Wow, så sterk du er Monica. Det må være resultat av all winchingen på "Linnea". 

Bilde 1) På vei opp til stedet for det siste utbruddet som var i 1995 - ikke så lenge side mao.

Bilde 2) Monica og Sarah står og vurderer om de skal springe ned i vulkangropa som guiden vår gjorde, men før de kommer så langt må de løpe vekk fra stedet. Det kommer steiner rullende ned fra toppen av vulkanen. Det er andre folk på vei ned som utløser steinsprangene. Kan såvidt se støvet øverst oppe.

Her, i de 2 store gropene kom utbruddet - på nordvest siden av vulkantoppen.

Slik ser det ut på motsatt side. Kraterveggen stikker opp og omkranser nesten hele krateret. 

Det er kun en kjørbar vei inn i krateret.

Det er et stort hull når man kommer på nært hold.

Sanden her er rødbrun og det lukter svovel ennå.

Bilde 1.) Skyggebilde i lavasand.    Bilde 2.) Meg og Monica like under toppen av vulkanen og med hullet for siste utbrudd rett fremfor oss. Egentlig ser det bare ut som en stort sandhull i bakken.

På vei ned ser vi den lille landsbyen som er her inne i krateret. Dit skal vi. 

V gikk også forbi et område hvor det vokste tomater i lavasanden. Tomatplanten ble satt ned i en grop i lavasanden. Tror det var for beskyttelse mot både sol og vind.  Det var nok fuktighet om natta til at tomatene fikk nok vann. 

Kraterbunnen er svart av småstein etter vulkan utbruddet. Innimellom finner man forvridde steinformasjoner. Ser ut som deig som har stivnet, men det er smeltet fjell som har stivnet. 

Her har det vært veldig varmt engang.

Bilde 1. Tre fornøyde damer nede ved bilen igjen. Neste stopp er landsbyen. 

Bilde 2. BT utenfor en bodega i landsbyen med vulkanen i bakgrunnen. 

Her handlet vi lokalprodusert kaffe og vin. Bodegaen ser ut som en god gammeldags landhandel.

Så var det tid for lunch. Kyllingen ble grillet utenfor og det foregikk handel av klær fra en bil like ved siden av .

Vulkan toppen har samme pyramideform uansett hvilken side man ser den fra. 

Tilbake i båten gjorde vi klar for Atlanterhavs-kryssingen og lettet anker like før solnedgang og satte kurs mot Fernando de Noronha - en brasiliansk øy ca 200 nm fra Brasilsk fastland.